Sunsari-district

Onsdag møttes vi kvart over sju til frokost, og hadde deretter møte med noen representanter fra Plan. Her fikk vi en grundig innføring i den politiske situasjonen i Nepal, som for tiden er svært betent. Maoistene har vært stor meget lenge og har stor støtte i befolkningen(rundt 40%). Men for en liten tid tilbake gikk de av, og en koalisjonsregjering sitter nå med makten mens Maoistene er utenfor. Landet er midt i arbeidet med å lage ny grunnlov som skal være ferdig innen mai neste år. Problemet er bare at de har store uenigheter for hvordan den statlige strukturen i det hele tatt skal være! Det er en tidkrevende prosess, og å få loven ferdig innen fristen blir nok vanskelig. Samtidig er det flere interesseorganisasjoner og grupperinger, som vi har møtt nå, som lobber mot regjeringen for å sørge for flere politiske vedtak de ønsker integrert i den nye loven. Landet er preget av uro, da spesielt på grunn av ungdomspartiene. Det er grupperinger av ungdom som kjemper for hvert parti, hvorpå de flere ganger har arrangert veiblokkeringer, andre blokkader og streiker og også har havnet i voldelige oppgjør mot hverandre. Så meget interessant å vite noe om!

Deretter kjørte vi til flyplassen, hvor vi skulle ta fly til Sunsari-district, som ligger sør-øst i landet, "on the plains". Landet blir nemlig delt i tre, hvor den laveste delen hvor Sunsari ligger kalles plains, midten av landet hvor Kathmandu ligger kalles "the hills" og så er Himalaya da the mountains.

Det spennende var at vi tok et meget lite propellfly bortover, og på veien så vi Mount Everest! Det var helt fantastisk, er det en ting jeg aldri trodde jeg kom til å få se var det det fjellet! Var veldig spesielt å se hele fjellrekken i Himalaya, hvor Mount Everest tronet høyt opp i luften. Majestetisk.

Da vi kom frem hadde vi et møte med Programenheten i distriktet og fikk en innføring i de prosjektene som er på gang i distriktet og er støttet av NORAD. Etter å ha sett og hørt om alt det fantastiske disse lokale organisasjonene får utrettet med norsk støtte og midler er jeg blitt enda tryggere og sikrere på min sak, nemlig Fremskrittspartiets bistandspolitikk. En økning og fremtidig støtte til slike organisasjoner vil styrke lokalsamfunnet og lands utvikling i en så stor grad at vi ikke har råd til å la være.

Det sterkeste møtet for meg denne dagen var besøket på et ”life-skill” senter for tidligere prostituerte og offer for trafficing. Nepal er et fattig land hvor utbredelsen av prostitusjon er stor, og hvor trafficing forekommer. Jentene tilknyttet dette senteret var fra rundt 13 år og oppover, og var jenter som denne foreningen hadde klart å redde ut av prostitusjonen. Vi hilste på disse og satt på et rom, hvor flere av de fortalte sin historie om hva som hadde bragt dem inn i denne situasjonen, samt hvordan senteret hadde hjulpet dem videre. Det skal innrømmes at å sitte der og høre små tenåringsjenter fortelle sine historier virkelig rørte meg, og at jeg nesten følte meg skamfull på vegne av menneskeslaget her i verden, som er i stand til å utføre slike handlinger. Flere av de hadde kommet seg på beina igjen, men hadde store mentale arr. Er det en kamp jeg virkelig vil kjempe for fremover, både gjennom politikken, privat og forhåpentligvis også på andre arenaer videre i livet er det å kjempe mot trafficing. Denne formen for utnyttelse og tramping på mennesker og barn er for meg ubegripelig og utolererbart. Vi må sette inn ressurser på å få stoppet denne handelen med menneskeskjebner før det blir for stort til å stoppes! Regjeringen innførte for en tid tilbake lov mot sexkjøp. I debatten stod flere av de prostituerte frem og ba om å ikke innføre denne, da det ville føre til at prostitusjonen gikk under bakken og at forholdene for jentene involvert ville slik forverre seg. Som en utvidelse av denne debatten ser en at for å stoppe trafficing må politiet klare å holde en oversikt over miljøet. En slik kriminalisering er godt ment, men jeg frykter dessverre det bare forverrer jentenes situasjon! Det viktigste for meg er ikke å ha en moralsk pekefinger i samfunnet om hva som er rett eller galt, men kjempe for å trygge og bedre hverdagen til enkeltmennesket. Jeg vil ikke dømme de i prostitusjon, men sørge for at alle har det best mulig. Det innebærer også å ta en ansvar for deres hverdag, ikke forby det, lukke øynene og late som det ikke er der bare fordi en ikke seg det i gatene lengre. Jeg og Fremskrittspartiet vil ta opp kampen mot trafficing, og det med de riktige hjelpemidlene!

Senere kjørte vi ut til en veldig liten landsby, sikkert med et par hundre innbyggere. Det var virkelig spennende, da en virkelig kunne se de enorme kontrastene det er fra her og hjemme. Et problem en nemlig har i disse landsbyene er at det ikke finnes sanitetsannlegg, slik at en ikke har en fast plass å ”gjøre fra seg”. Dette skaper et litt uheldig miljø rundt landsbyen, så det er flere organisasjoner som kjemper for å gi disse tilgang på rent vann og forbedre saniteten! I denne landsbyen møtte vi en gruppe for gravide kvinner. Gruppen var dannet som en samtalegrupper for gravide førstegangsfødende, hvor de gav viktig informasjon om kost, vaksinering av barnet osv. Et problem i Nepal er at flere føder hjemme, noe som har ført til flere dødsfall blant de fødende kvinnene (da ikke tilgang på rent utstyr osv). Derfor har myndighetene nå tilbudt alle fødende å komme til de statlige sykehusene gratis forå føde. Så denne gruppen la vekt på informasjon om dette tilbudet, oppfordring til helsekontroll av barna osv. Veldig viktig arbeid for å både forhindre dødsfall under fødselen, og for å redusere spedbarnsdødeligheten i landet.

En annen spesiell ting i Nepal er at det er stor grad av diskriminering, av både kvinner, dalits(den laveste klassen, ”the untoutchables”) og handikappede. Et viktig arbeid flere parter driver med nå, inkludert Plan, er å få disse gruppers rettigheter implementert i grunnloven, et utrolig viktig arbeid! Derfor møtte vi gruppen for handikappede, som arbeider med å kjempe for deres rettigheter i hverdagen, samt tilby et sted å være. Stigmatiseringen av denne gruppen er høy i landet, så de arbeider med at disse også skal være en del av samfunnet. På dette senteret vevde de tepper, laget lys osv som de selger, hvorav inntektene går på å drive senteret videre.

Etter dette besøket dro vi til et hotell i Morang-district, som ligger ved siden av. Her spiste vi en god middag (indisk kyllingrett, meeeget god, med et nyyydelig hvitløksnanbrød dynket i smør og hvitløk ;)). Tok kvelden tidlig, og brukte tiden på å tenke over hva en hadde sett, hørt og opplevd. Må innrømme at jeg la meg med en litt tom følelse... følelsen av å se og møte så utrolig mange flotte, dyktige og engasjerte mennesker som til tross for situasjonen kjempet med alle krefter. Et slikt pågangsmot skal en lete lenge etter. Kom til å tenke på hva jeg kunne gjøre, hva vi alle kan gjøre for å hjelpe disse i kampene sine, hvordan kan vi i Norge bidra til å gjøre situasjonen for disse enklere? Ikke bare i Nepal, men i alle land i verden hvor en finner slike skjebner? Følte meg litt liten der jeg lå og funderte, en følelse av utilstrekkelighet som kom krypende. Men desto større grunn til å stå på enda mer, jobbe enda litt hardere, belyse og få frem vår bistandspolitikk og våre ønsker med NORAD-midlene, hvordan ønsker vi å prioritere. For når folk får øynene opp for det kommer FrP i regjering, og en vil da kanskje kunne gjøre en forskjell, også for de utenom landets grenser