I debattsidene til dagens VG har Geir Dybdahl, hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Karmøy, en kommentar i forbindelse med tv-serien "Klasse 10 B" som vises på NRK. Han mener slike serier fratar elevene ansvaret med å lære, og mener lærerne tillegges for stor betydning i de resultater som kommer av et program.
Geir tar opp en viktig problemstilling, og i noen grad er jeg enig med han; det at elevene er på riksdekkende tv virker nok inn på motivasjonen. Få vil nok betvile det faktum at dersom en vet at dine prestasjoner blir målt og vurdert på tv vil en nok legge ned litt ekstra innsats i skolen. Samtidig bør en også vite at det at elevene møter opp mer nå pga tv ikke utelukkende gir bedre faglige resultater, og en skal være forsiktig med å tilskrive all fremgang eller endring i elevenes resultater tv-mediet.
Jeg mener det er rett av Geir å ta opp debatten, men er samtidig redd for at hans innspill kan bidra til å undergrave lærerens viktige rolle i en læringssituasjon. Vi i Fremskrittspartiet mener at å ha en god og faglig dyktig lærer, kombinert med gode evner til å tilpasse undervisningen til elevene, ofte kan være avgjørende i forhold til hvor mye elevene lærer. Både innsats, motivasjon og faglig utvikling hos elevene kan i flere tilfeller spores tilbake til hvor god læreren var til å formidle. Lærerne er nøkkelen i skolen og må ikke fratas sitt yrkes viktighet som kunnskapsformidler. Det er jo nettopp av denne årsaken vi i Fremskrittspartiet ønsker mer fokus på selve lærerutdanningen, innholdet i den og fagene en skal gjennom. Nettopp fordi vi mener viktige fag som klasseledelse og konflikthåndtering, sammen med det rent faglige, er viktige for at en lærer skal kunne gjøre jobben sin på en best mulig måte.
Dubdahl tar i en setning opp et annet tema vi finner viktig, nemlig de sosiale faktorene som viser seg som skiller mellom elevenes faglige prestasjoner. Foreldrenes utdanningsbakgrunn spiller ofte en stor rolle, og tall viser at vi i stor grad i Norge i dag har en skole som reproduserer sosiale forskjeller. Det er et problem, og en direkte konsekvens av enhetstankegangen vi har i skoleverket i dag. De som passer inn i det statskonstruerte gjennomsnittet, både eleven og dens foreldre, vil fungere fint og komme greit gjennom utdanningsforløpet. De som på den andre siden ikke passer inn her, men kanskje hadde nytt godt av andre undervisningsmetoder og annen type læring i ulike fag ender opp som taperne i skolesammenheng. Det sosialistiske tankegodset om at alle skal være like hindrer de enkelte elevene til å blomstre og nå sitt fulle potensial, og fører som sagt til situasjonen en har i dag; en skole som reproduserer sosiale forskjeller, svake elever som ikke får oppfølging, faglig sterke elever som ikke får utvikle seg til det bedre og rike, ressurssterke foreldre som kjøper skoleplasser til barna sine(Jens Stoltenberg gikk blant annet på Stenerskolen).
Fremskrittspartiets mantra er at vi er ikke like - vi er unike. Dette skal i aller høyeste grad gjelde i skolevesenet. Vi må gå fra enhetsskolen til enerskolen, der det er lov å være flink - men også lov å få ekstra hjelp! Det gjør at vi er avhengige av dyktige, engasjerte og faglig sterke lærere som skal få lov til å gjøre jobben sin, nemlig arbeide som kunnskapsformidlere.
Jeg er som sagt til en viss grad enig med Geir Dybdahls kommentar om at tv-kameraene kan ha effekt på elevenes motivasjon, spesielt når det kommer til det å møte opp på skolen. Men vi skal i denne debatten være forsiktig med å undergrave lærerens autoritet og funksjon i klasserommet, men heller anerkjenne deres viktige rolle i kunnskapsformidlingen og engasjeringen av elevene.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Interresant denne artikkelen Mette. Jeg er delvis enig med deg og Geir.
SvarSlettMin korte erfaring som lærer på Videregående i yrkesfag, gjorde meg oppmerksom på mye som er galt. Det legges altfor stort fokus på lærerne, mens elevene i altfor stor grad får mer fokus på rettigheter på skolen. Dette mener jeg er en dårlig ting. Elevene har ikke lenger respekt for lærerne og lærerne har ikke lov å skape respekt.
Min erfaring fra da jeg gikk på skolen, var at da måtte vi gjøre som lærerne sa og det funket. Jeg fikk erfare meget gode lærere som var sinnsykt flinke til å formidle sin kunnskap. Da fikk jeg ok karakterer. Erfarte også lærere som var ekstremt flinke faglig, men de klarte ikke helt å formidle budskapet til meg. Men jeg laster ikke lærerne for dette. Det var mitt ansvar, IKKE lærerens! Så jeg kan i ettertid ikke skylde på læreren at jeg ikke fikk bedre karakterer. Det bør være slik at elevene har ansvar for egen læring. Det er begrenset med tid i undervisningen og stort pensum.
Så en bør slutte å fokusere på lærerne og det offentliges ansvar. Jeg mener at elevene selv og FORELDRE bør gjøres mer ansvarlig!
Jeg er enig med litt av ditt perspektiv også, noe som viser at det er flere sider i denne saken. En kan ikke utelukke det ene eller andre, da både læreren, læringssituasjonen på skolen, foreldrene og elevens egen innsats alle er faktorer som spiller inn i læringen! Ansvar for egen læring er et viktig og grunnleggende moment, særlig i vgs som du her snakker om. Elevene må selv ta ansvar for egenarbeid og engasjement i studiene, og uansett hvor god en lærer er kan en ikke tvinge elever til å lære. Det må legges til grunn en egen vilje og engasjement rundt studiet også. Men når det er sagt mener jeg at læreren har en nøkkelrolle, særlig i grunnskolen, til å gjøre fagene mer interessante for elevene og slik skape mer læringslyst. Videre er det kjent at flere elever kanskje har en stor læringslyst og engasjement i tidlig alder, men på grunn av enten for få faglige utfordringer eller en undervisningsmetode som gjør at eleven detter av lasset, mister dette senere.
SvarSlettDu sier at foreldrene bør være mer ansvarlig. Et viktig, men vanskelig moment. Som nevnt i innlegget mitt reproduserer den norske skolen sosiale forskjeller. Mye av årsaken er at ressurssterke, velutdannede foreldre bruker mye tid på, og kanskje mestrer bedre faglig, leksene sammen med barna sine. Og ja, Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av at det ikke er det offentlige som har oppdrageransvaret, men familien selv. Men hva da med de barna som har foreldre som ikke stiller opp, som ikke hjelper dem? Skal vi da si "synd for dem" og godta at de kommer skjevt ut i skolen - til tross for at deres egne evner kanskje skulle tilsi noe annet?
Saken er særs kompleks, og en kan som sagt ikke utelukkende se på en av faktorene.
Er jo enig med deg der at det er komplisert.
SvarSlettSpøsmålet om en skal si synd for de som ikke har foreldre som stiller opp. Vel, selfølgelig ikke. Men det som veserer i media angående høyt sykefravær, folk som ikke søker på ledige jobber etc, er jo tankevekkende. Folk i dette landet slipper jo å anstrenge seg for noe som helst. De får det meste gratis.
Mange foreldre i dag velger karriere. De glemmer rett å slett barna. Vi har barnehage fra 1 - 6 år, grunnskole fra 6-12år her med sfo. Foreldre i dag tror jeg mer og mer overlater ansvaret over på det offentlige. Det er fordi vi har politikere som går ut og mener at DETTE har ALLE unger godt av. Foreldre kjøper mer og mer ting,leker,spill etc. til ungene. De lærer ikke å få et nei for et nei.
De ungene som sliter, SKAL selfølgelig bli fanget opp og få hjelp. Det var en del i min klasse på barneskolen og ungdomskolen som hadde behov for ekstra hjelp og en annerledes undervisning enn oss. I og med at dette er tema i dag (for jeg snakker om nesten 20 år tilbake), blir jeg overrasket. På 90 tallet da jeg gikk på barneskolen fikk de som hadde behov hjelp. Rart at det skal være forskjellig fra hvor en er bosatt...
Vel, fortsett fokuset. Men går det ikke ann å finne skoler som har modeller som virker eller virket før? Lære av de gode? Det prøvde jeg i min stund som lærer,men det var vanskelig. Det var økonomi og lærere med andre meninger og synspunkt.
Men det skal nok gå bra. Det pleier det har jeg funnet ut.
Vel, ha en fantastisk helg Mette.