Morang-district

Torsdagen våknet vi opp på hotellet med fryd egentlig. Skal ikke klage, men hotellet var vel ikke det beste jeg har sett. Det lå svarte hår på badegulvet, oppi do og i det knall blå/grønne badekaret. Og når jeg skulle på do oppdaget jeg en stor edderkopp i hjørnet rett ved siden av. Anette(Arbeiderpartiet) sov med fem gekkoer på rommet, hehe! Samtidig gikk strømmen et par ganger, så våknet innpakket i ullteppe, uten aircondition og var gjennomvåt! Frokosten var også meget interessant. Det som så ut som ristet brød var innsmurt og gjennomtrukket i sukker, og var egentlig bare et stort, sprøtt kakestykke. Ved siden av hadde du et syltetøy som kun smakte sukker og noe som lignet svele. En sunn og balansert frokost som varte lenge i magen...:p

Men samtidig som frokosten hadde vi da en faktisk veldig interessant opplevelse, da vi hadde frokostmøte fra en delegasjon fra UN Human Rights Commission i distriktet. Dette møtet var veldig informativt og interessant, da vi fikk en orientering av deres viktigste saker både i distriktet og i landet, samtidig som at vi fikk til en god dialog med innspill for hvordan arbeidet kan fortsettes.

Etterpå hadde vi møte med programkomiteen for Plan i distriktet, før vi dro til ”rådhuset” i distriktet. Her møtte vi sjef for utviklingskomiteen for distriktet, samt møte med representant fra child welfare board. De orienterte oss for den byråkratiske og offentlige satsingen i distriktet, da spesielt med fokus på hva de gjør for å forbedre rettigheter og miljø for barn. Dette var interessant, spesielt med tanke på gjennomgangen av den byråkratiske prosessen avgjørelsene måtte gjennom, hele 14 ulike trinn. Det fremstod for meg som et ueffektivt system, og mye tid og ressurser går nok tapt( i mine øyne) på all møtevirksomhet fremfor tiltak. Men ideene de hadde var gode, og fokuset på saker vedrørende barns sosiale velferd og rettigheter viser at det fra statlig hold er viktige områder for landet. Det er et positivt tegn!

Fra venstre: Krishnu( del av Plan Nepal), Kirstig(SV), Helen Bjørnøy og Silje Brudeng(Plan) sitter i møte med programkomiteen i Morang-distriktet.

Videre kom vi til møtet jeg hadde gledet meg til denne dagen, nemlig besøk på Birat Bahira Secondary School, som er en skole for døve barn. Som nevnt tidligere blir handikappede diskriminert i samfunnet, og det skulle mye ressurser og samarbeid fra flere hold til(blant annet Plan) for å kunne realisere denne skolen. Nå er det rundt 130 elever på skolen. Dette besøket var kjempekoselig! I det vi ankom stod alle barna pent oppstilt foran skolen, i to lange rekker. Da vi kom ble vi overrakt blomster og hilsener og fikk se mange spente barns ansikt! Vi hadde først møte med lærerne på skolen og rektor, før vi fikk en omvisning. Her fikk vi se sovesalene, kjøkkenet og klasserommene. Sovesalene var meget små, hvor rundt tre-fire barn sov i samme seng i et rom. Veggene var av bølgeblikk og hadde en stor åpning ut i veggen. Da jeg spurte fikk jeg opplyst ast det om vinteren kan være rundt 5-6 grader der... Det så ut som det kunne bli meget kaldt...

Sovesalene på døveskolen. På dette rommet og et mindre et sov over 40 gutter, så det ble nok trangt om plassen!

Vi fikk også en tur inn på kjøkkenet, og fikk fortalt at elevene fikk to måltider om dagen. Det gjorde at jeg fikk en litt vondt klump inni meg, da feilernæring/underernæring er den største dødsårsaken blant barn i Nepal. De laget middag mens vi va der, noe som så ut som oppvarmet kokosmelk. Det var trist og se, og jeg angret straks på at jeg ikke hadde kjøpt med meg masse mat for å gi!

Elevene på døveskolen vinker farvel til oss :) Lærte meg å si "hva heter du" og "Mette" på tegnespråk!

Elevene var pent oppstilt på rekke og rad når vi kom for å besøke skolen! Vi ble gitt blomster og hilste på alle i lærerkollegiet. Må også nevne at jeg har lært meg et Nepalsk ord; "Namesta", som betyr både god dag, god kveld, hei, takk osv. En høflighetsfrase altså. Så når vi kommer på slike besøk holder vi hendene sammen og sier Namesta :)

Jeg hadde kjøpt med meg gaver fra Norge, to pakker med fargestifter og tre såpeboble”ting” (vet ikke navnet...:p). Såpeboblene vakte oppstyr! Tror ikke de hadde sett sånn før, og alle hadde lyst til å prøve de, var kjempeartig! Så lærte jeg å spørre ”hva heter du” og si ”Mette” på døvespråk, og gikk rundt og spurte alle om dette rundt omkring på skolen! Problemet var bare at jeg ikke skjønnte svarene..:p Vi gikk også rundt i klasserommene og hilste på alle, og så at de hadde fag som Nepalsk, engelsk, matte, miljøfag osv. Veldig bra skole! Det skal sies at ikke langt unna lå en privatskole hvor årsavgiften tilsvarer et par ganger årslønn til gjennomsnittlige Nepalesere. Det er store forskjeller melom folkene og barna her, noe som vises gjennom skolestrukturen godt. Jeg er takknemlig for vårt system i Norge, hvor utdanningen er gratis slik at alle har en mulighet. Andre politiske partier sier ofte at FrP ønsker privatskoler hvor det er lommeboka di som bestemmer hvilken skole du skal gå på. Dette er selvfølgelig helt feil, og det smerter meg å høre slike løgnaktige påstander fra personer som burde vite bedre og ha bedre forståelse for hvilken politikk vi faktisk står for. I dag får offentlige skoler 100% finansiering fra staten, mens private får rundt 80%. Dette tvinger priavate skoler til å ta skolepenger for å kompensere fra den manglende bevilgningen fra staten. Dette mener vi er feil. Elevene skal få velge akkurat den skolen de vil gå på, uavhengig om den er privat eller offentlig, mens myndighetene skal fullfinansiere skoleplassen din – slik at eventuelle privatskoler slipper å kreve skolepenger! Det er jo nettopp vårt system som vil sikre at alle kan velge utdanning, og ikke det vi har i dag hvor Jens Stoltenberg selv og Jonas G. Støres barn er rike nok til å gå på Steinerskolen, mens vi andre gjennomsnittlige ikke kan ta oss råd til det...

Etter dette møtet dro vi til en kvinnegruppe som har blitt opprettet i distriktet. De arbeider mot vold mot kvinner og barn, og det var meget interessant å høre om hvordan de la opp strategien. På slutten der tok jeg ordet og fortalte dem at vi fortsatt kjempet for de samme tingene i Norge, at vi også her sliter med vold i hjemmet, overgrep mot barn og voldekter, samt et politi som ikke alltid tar disse sakene så alvorlig som de burde. Jeg oppfordret dem til å fortsette å kjempe, da vi gjennom flere års kamp i Norge ikke er i mål, men ser store forbedringer, da spesielt i samfunnets holdning ovenfor temaet. Det var viktig for meg å få frem dette, da vi også har store utfordringer i Norge på samme felt, for å vise dem at vi kjemper samme kamp. Og flere av de virkemidlene de tok i bruk, som å bruke media, drive lobbyvirksomhet mot politiske partier, gå i tog osv er også virkemidler vi tar i bruk her. Problemet er at de ligger lengre bak pr dags dato, da mentaliteten i samfunnet der fortsatt er at det er greit å slå kvinner. Det fremstår for meg som et paradoks, da disse brukte kvinnedagen på å kjempe mot overgrep og vold om kvinner og barn, mens den norske kvinnebevegelsen brukte dagen på parolene ”kvinners rett til å ligge øverst” og ”boikott Israel”. Jeg er glad de ikke spurte meg om hvilke kampsaker vi bruker denne dagen på, da jeg hadde vært flau over å innrømme det. Våre medsøstre verden over går i tog for å kjempe for deres grunnleggende rettigheter, mens vi kjemper for kortere arbeidsdag med full lønn... Jeg føler jeg er en del av et utakknemlig samfunn, der vi med skylapper går inn i diskusjonen om seks-timers arbeidsdag og samtidig neglisjerer det faktum at flere kvinner både i verden og i Norge lider under vold i hjemmet, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og så videre. Jeg vil bruke kvinnedagen neste år og i årene fremover for å kjempe for kvinners rettigheter – verden over. Det er på tide at vi hever blikket litt ut over oss selv og vår egen egoisme og tør å kjempe den tøffe kampen som kvinnene i slike land gjør.