Politi

Det er flere viktige elementer i et samfunn, og å opprettholde en velfungerende, effektiv og dyktig politienhet er et av de. Vi har det siste året se store endringer og protester i partiet, hvor politiet har holdt flere demonstrasjonstog mot regjeringen og Knut Storberget. Bevilgningene til politiet er ikke vært store nok, og de har ikke ressurser til å gjennomføre arbeidsoppgavene de er pålagt skikkelig. For bare noen dager siden kunne VG igjen opplyse om at det var brudd i forhandlingene mellom regjeringen og politiet og uroen er slik bare forverret (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=559812)
(foto: Børge Freddy Sandnes)

Jeg synes det er skremmende at regjeringen ikke prioriter politiet i den grad jeg synes bør og må gjøres. Vi trenger mer ressurser til rekruttering, videreutdanning og drift av politiet, og må satse på mer synlig og forebyggende politi. Dette blir dessverre ikke gjort av regjeringen, og vi hører stadig om vold og sedelighetsforbrytelser som ikke blir etterforsket, eller henlagt, rett og slett fordi politiet ikke har ressurser nok til å ta seg av det. Og samtidig går flere tusen jenter og kvinner rundt i Norge på natterstid, særlig nå om sommeren, og er livredd for å bli overfalt...

I tillegg er situasjonen så ille at flere lensmannskontor over hele Norge må holde sommerstengt. SOMMERSTENGT! En skulle tro dette var en barnehage som bare kunne stenges over to måneder uten problemer, og at de kriminelle tar en ferie de også. Det er jo nettopp nå i sommerferien politiet virkelig trengs; folk er bortreist og hus blir stående tomme for innbrudd, unge jenter og gutter er på byen og risikerer å bli utsatt for vold og voldtekt og turismen til landet er stor - noe som gjør at det blir flere mennesker å passe på. Også i Møre og Romsdal ser en at flere kontor holdes stengt, som blant annet i Geiranger. Et av de største turistområdene i fylket hvor flere titalls tusen turister forventes komme iløpet av sommermånedene når det skal holdes stengt. Dette er ikke en holdbar situasjon, da innbyggerne i dette landet har en rett til å ferdes trygt på gata og være sikker på at vi har nok politi til å verne om våre rettigheter og beskyttelse. Les i linken hva Fremskrittspartiet vil gjøre med bevilgninger til politiet:
http://www.rbnett.no/article/20090327/NYHETER06/706519332

Løftebrudd fra regjeringen

Vet ikke om dere har sett denne, men anbefaler dere å gå inn og kikke:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=576547
Meget interessant lesning! VG har laget en oversikt over alle de løftene regjeringen kom med før sist stortingsvalg, og hvor mange av disse de ikke har holdt. Skuffende, men ikke overraskende nok, er det hele 88 løftebrudd!

Et løfte som for meg er et ganske så alvorlig brudd er avskaffingen av fattigdom. Dette var en sak Kristin Halvorsen og SV flagget meget høyt i valgkampen som en av deres viktigste saker. Så hva har de gjort? Hvilke virkemidler har de satt i gang og tatt i bruk for å oppnå målet? Det er virkelig skuffende å se regjeringens totale mangel på innsats og resultater på dette feltet, og det eneste virkemiddelet jeg kan se de har nevnt i denne sammenhengen er å øke sosialtrygden. I og for seg et lurt trekk da en heving av denne automatisk hever inntekten til alle de uten arbeid. Men dette er jo ingen langvarig strategi, da staten ikke bare kan begynne å pøse ut masse penger til alle fordi de papiret ikke ønsker fattigdom! En må få folket ut i arbeid, tilrettelegge næringslivet slik at flest mulig kan delta, skape incentiver som gjør at det lønner seg å arbeide fremfor å gå hjemme. Vi kan ikke ha det sånn at en sitter igjen med mere penger om en sitter på sofaen hele dagen og mottar penger fra staten, enn om en arbeider i lavtlønnede yrker. Det skal alltid lønne seg å jobbe, slik at flere går ut i jobb og samfunnet vil få mindre fattigdom. Problemstillingen er selvsagt mer sammensatt og kompleks, men dette er virkelig et viktig område å ta tak i når det gjelder temaet!

TIlbake i Oslo

Da er beina igjen godt plantet på norsk jord og varmen som møtte meg i det jeg gikk ut av flyet var nøyaktig som en opplever i syden, en vegg av varme, klammhet og fuktighet som slår mot deg. Hærlig norsk sommer!

Gjengen tok flytoget inn til byen og vinket farvel, så bar det oppover til Ekeberg for å pakke ut, vaske klær, tørke klær, skrive pakkeliste for USA, stikke på trening og pumpe, innom byen for å kjøpe inn mat, hjem og lage en rask middag(first price fiskegrateng, ka skulle en gjort uten)! Strålende program for en dag formet av en alvorlig mangel på søvn de siste to døgn og over 20 timer med reising ferskt i minne.

Så nå er katteskrubben unnagjort, håret lukter rent, bagen pakket halvveis klar (klarer aldri å pakke den helt klar dagen før, må gjøres rett før avgang. Dette til enorm frustrasjon, med stadig gjentakelse og formaning om at neste gang skal alt være klart) og jeg stod på tærne for å komme meg ut døra og ned til Tempes for å se Moldekamp! Men snakket akkurat med Lene som jeg skulle møte som satt et annet sted for å se en annen kamp...sviker. Så nå sitter jeg egentlig bare her og venter til klokken åtte, da jeg skal møte flere venner i byen til en brus :) (begynt over til hardere stoffer for sesongens skyld og kjører derfor i dag vanlig Cola, bar!)'

p.s. er det noen som vet hvordan reglene er for å trykke slike bilder, altså slike illustrasjonsbilder en finner på bilder på google?

Gatebarn

Må forresten nevne at jeg fikk nå gledet et par sjeler i dag, håper jeg i hvertfall =) Etter guidede turen(før burgerne) stakk vi på et stort lokalt marked før å gjøre unna siste del av shoppingen. Egentlig er jeg ferdig for min del (ikke kjøpt så alt for mye, bare de nødvendige suvernirene:)) men kjempekoselig å gå og kikke! Problemet er bare at det er svært mange gatebarn som går der og tigger penger konstant. Og fått beskjed om at man ikke skal gi de penger, da det bare går til foreldrene deres som tvinger de til å holde på sånn! De som hvertfall har foreldre... Men det jeg gjorde var å kjøpe to kartonger med sånne grove havrekjeksbar-opplegg! Så gikk og delte ut det til barna, slik at de fikk mat istedet. Så flere av de når de fikk den/dem begynte å spise med en gang, var jo ihjelsultne! Så fikk delt ut en del mat hvertfall =)

Men fikk et annet ikke så blidt møte også... Jeg har hørt og lest mye om det, men aldri sett det selv, nemlig barn som sniffer lim. Så to gutter på rundt 10-12 år, de så totalt ruset ut og gikk og sniffet lim fra små poser.. Fikk så utroli vondt av dem. Prøvde gi dem også mat, men virket ikke som de var til stede i det hele tatt. Det var vondt og se, for til tross for at en vet om at slike ting skjer er det tøft å virkelig se og møte disse skjebnene. Han ene hadde også et stort, stygt sår på foten, så ut som hadde blitt skjært vekk en del nesten! Hadde begynt å grodd, men grodd en hinne på en måte innover i foten. Men jeg hadde tilfeldigvis med meg plaster + antibac(som jeg har med meg overalt) så fikk renset såret litt og satt på plaster på han. Håpe det hjalp!

Back in Quatar...!

Da er vi tilbake igjen i Quatar, etter det som har vært noen informative, lange, morsomme, interessante og intensive dager! I dag har vi bare hatt fri. En buss kom og hentet oss ved hotellet klokken 9 for sightseeingtur! Hele gjengen ble med untatt Kirsti, som skulle besøke en av søsterpartiene til SV her nede. Var veldig spennende, kjørte ut til et av de gamle, store palassene som tilhørte en av sønnene til en konge for lenge siden. Var nydelig arkitektur og treskjæringer, og mye å se!

Når vi gikk litt rundt, jeg gikk sammen med Lene og Anette, kom det en liten gutt bort til meg og snakket engelsk. Han sa han var 12 år, men liknet vel mer på en på rundt 8 år. Sa han skulle ha penger til skolebøker så tigget penger.. Var så utroli vanskelig, for jeg vet at han er sendt ut av foreldrene, og hun ene hadde til og med sett moren jage han ut på gaten mot turistene litt før. Jeg tilbudte flere ganger å kjøpe mat og drikke til han, men det nektet han å ta i mot. Sikkert instruert til å ikke gjøre det... Fikk så vondt av han =/

Så også noe skikkeli ekkelt noe!! Gikk langs de små ”bodene” der, og fikk se noe av det kvalmeste kjøttet jeg har sett i mitt liv! Alt er temmelig skittent her, det ligger gjørme og dritt på bakken store deler av stedet. Men så inni en av disse lå det masse oppskjærte rå kjøttbiter rett på bakken, med dritt og full av fluer. Samtidig stod det en ved siden av med et stort griselår som han med en slags hammer sto og slo løs store stykker av. Var så skittent og ekkelt, sikkert krepert innen en halvtime hadde jeg spist av det kjøttet. Hadde vel ikke akkurat bestilt medium minus av den biffen!

Så også mye slum i dag... Er så utrolig mange som bor i telt og blikkskur langs elven, i gjørme og på store søppeldynger. Er tøft å se, da en føler seg så utrolig maktesløs og frustrert, da en har lyst å hjelpe, men vet en ikke klarer gjøre noe. Guiden vår fortalte at flere av de arbeider også, så er ikke arbeidsledige. Men de har typiske lavtlønnede yrker, og kommer seg slik ikke ut av slummen. I tillegg koster et vanlig hus i Kathmandu rundt en halv million dollar! Det er jo ekstremt dyrt, og fører til at de fleste i vanlige yrker, som lærere, kun leier enkeltstående rom i hus til velstående familier.

Etter turen spiste vi en stor, saftig burger på hotellet og begynte å gjøre oss klare til å dra. Og da oppstod, eller ble vi klar over, problemet. Presidenten og tre ministere var nemlig på statsbesøk, og i den forbindelse hadde maoistisk ungdom arrangert enda en ”bunta”, demonstrasjon. Her hadde vi oppført veiblokkeringer ved brennende dekk, og trafikken(som til vanlig ikke akkurat er som en stille søndag i Molde) var i fullstendig kaos. Det var bevæpnede militærstyrker og politi over alt, og alt stod bom stille! Og der satt vi i bilen, litt småskremt og stressa på vei til flyplassen. Et annet problem er jo også at det er ingen midtstriper her, slik at plutselig kom vi til en bro hvor vi møtte motgående trafikk i alle fire kjørefeltene. Mye stress, omveier, politiinngripelse og så videre, og så videre. Men på en eller annen måte kom vi jo oss frem til flyplassen til slutt!

Anette og jeg hadde forresten helt syyykt godtesug i dag, så det første vi gjorde etter den farefulle og spennende turen til flyplassen var over var å plyndre hele snacksbutikken på flyplassen. Kjøpte vel seks store poser med skumgummi, godis og sjokolade, Hurra! Flyturen til til Quatar tok vel bare rundt 5-6 timer, så har kost med med film(jentefilm:p) og tv-serier og godis, samt ubegrenset tilgang på cola av den gavmilde og serviceinnstilte flyvertinnen :D

tilgang til internett

Er dessverre ikke sikker på om jeg får tilgang på internett flere ganger før jeg er hjemme igjen, eventuelt på noen flyplasser. I morgen drar vi nemlig på sightseeing-tur i Kathmandu fra 9-1, for å så dra rundt i byen, kikke i boder, shoppe osv. Så må vi dra mot flyplassen klokken 5 fra hotellet, så får ikke særlig mye tid i morgen. Flyplassen her er heller ikke særlig utstyrt og moderne, så tviler egentlig på om jeg finner internettilgang der. Men vi kan jo håpe og krysse fingrene for at jeg får mulighet til å koble meg til i Quatar igjen! Vil gjerne fortelle om dagen i dag også, da jeg mener dette har vært en utrolig spennende dag med tanke på møtet med alle politikerne. Er interessant å se de forskjellene, men også likhetene vi har mellom politikerne i Norge og her, samt hvor like satsingsområdene er. Men samtidig ser en også store forskjeller på hvor langt en er kommet, og en får bare krysse fingrene for at dette vil bedre seg :)

Men skal som sagt prøve å komme inn på internett snarest mulig =)

Drakk springvann!

Altså...magen min er ikke blant de mest ømfintlige. Jeg har spist mye rart her i verden, og uansett om jeg har vært i Tyrkia, Kina, på landsbygda i Malaysa og Thailand, Hong Kong eller på Bali har jeg alltid spist alt jeg har kommet over av mat. På gaten, små boder, lugubre plastsjapper osv. Magen min er blitt utsatt for det meste, og tåler det meste. Ikke noe imodium her nei!!

Meen, til frokost i dag spiste vi på hotellet, og jeg spurte betjeningen om de hadde vann og ikke bare juice. Han kom tilbake med en kanne vann og jeg spurte "Bottled water"? "yes yes" var svaret. Jeg var ikke helt forsikret så spurte en gang til, og han bekreftet. Ja vel tenkte jeg og tok en stor slurk vann, som til min forundrelse ikke smakte forfriskende flaske-vann, men halvlunket, småklorete og med en ugjenkjennelig komponent som bare smakte litt småekkelt... Hurra!

Så i dag har jeg gått hele dagen og vært bekymret for å bli syk, gått å kjent litt på magen, lyttet etter signaler og kjent etter...Men har gått bra hittil, enda ikke kjent noe! Så nå skal vi en liten runde på shopping, for å deretter spise en avsluttende middag med Plandelegasjonen her i Kathmandu. Gleder meg, tror det blir veldig spennende! Skal skrive et innlegg senere om hva vi har gjort på i dag, hvor vi blant annet har møtt ministere, parlamentsmedlemmer osv :)

Noen betraktninger om Nepal

Nepal er egentlig et meget fint land! Det er en del fattigdom og forurensning her, og etter fire dager her har jeg vel lungene til en 60 år gammel rullingsrøyker. Men tross alt er landet nydelig. Når disen letter kan en se de majestetiske Himalayafjellenes konturer dukke frem på himmelhvelvingen, folkene er alltid blide og hyggelige og byen er sosial, liten i areal og trivelig. Det er svært lite turister her, spesielt denne tiden på året (dette mye på grunn av varmen som er her nå, som vi til de grader har fått kjenne på...:p)

Maten her er også kjempegod! Veldig Indisk-inspirert, noe som ikke er så merkelig med tanke på at landet grenser til India på tre av fire "sider", og har åpne grenser. Vi spiste lunsj i Sunsari-distriktet som var standard Nepalsk mat, med masse småretter i ulike boller, fisk og kyllding, ris, grønnskaer i ulike varianter og spennende sauser!

Og en annen ting jeg har likt svært godt her nede, er at vi får servert snacks til hvert eneste møte vi har vært på! Kjeks, boller, ris, drops, fruks osv. Nydelig! Samtidig har de meget god te her nede, hvorav halvparten er te, mens resten er søt-melk og sukker. Skal innrømme at den er sterk kost til og med for sukker-monsteret meg, men er meget godt i mindre mengder!

Trafikken her er derimot grusomt, og vi har egentlig bare ventet på å bli utsatt for en ulykke. Det er venstrekjøring, og bilene kjører dobbelt så mange i bredden som veien er egentlig laget for. De kjører fort, har ingen vikepliktsystem(annet enn at det største kjøretøyet har rangen) og er i det hele tatt skummelt! Har hatt en nestenulykke med en moped, og har vel snitret både traktorer, mopeder, andre biler så vel som mennesker! Jeg bodde jo på Bali et semester og tenkte at trafikken der var skummel. Men denne er mye verre! Et under at det har gått bra hittil. Bank i bordet!

den elleville brusjakten

Etter dette møtet tok vi flyet tilbake til Kathmandu, hvor jeg og Lene(Høyre) gikk ut på desperat jakt etter cola/pepsi light... Jeg blir så ekstremt brustørst når jeg er i syden/varme land(hjemme i Norge også da, men der har jeg ingen unnskyldning) da det er så godt når en virkelig er tom for krefter og varmen tærer på. Både hun og jeg er brus-oholikere, men orker ikke slenge nedpå flere liter vanlig Cola om dagen. Så når vi var tilbake til hotellet stakk vi ut en tur for å finne en kiosk med brus. Enklere sagt enn gjort, da butikkene er få og de få bodene vi fant ikke hadde hørt om lettutgaver til brus før. Men, rett før alt håp var ute spottet vi en kiosk på andre siden av veien - denne måtte da ha brus! Problemet var bare... vi hadde ikke sett ett eneste overgangsfelt i denne byen, og trafikken her er ikke til å spøke med! Her er det tre biler/motorsykler som kjører ved siden av hverandre samme vei, på ettfeltsveier! Selve veikryssingen minte meg om et spill jeg hadde på den gamle gamle pcen min, hvor man skulle styre en frosk som skulle hopper over en innsjø ved hjelp av blader som beveget seg, hvor en måtte ta et blad av gangen. Det samme prinsippet var her. Det var så mange kjøretøy som beveget seg på veien, at en måtte passere et og et kjøretøy, og slik sakte men sikkert åle seg forbi og over veien. Det ble noe hyling, hjertebank og svetting, men vi kom da oss over til slutt!

Men etter en rask titt og en håpefull forespørsel ble det klart for oss at de heller ikke her solgte light-brus... den farefulle ferden over veien ble tatt for ingen nytte, og nå gjenstod det bare å oppgi hele brusprosjektet og komme seg helskinnet over veien igjen. Dette viste seg å være enda vanskeligere enn siste.. Vi kom oss over det ene kjørefeltet, men ble så stående på midtstripen da det plutselig kom helt sykt med trafikk den ene kjøreretningen. Plutselig kjenner jeg Lene klemme til hånden min, og i det jeg titter opp kommer en bil kjørende på midtstripen i stor fart rett mot oss. Et skrik, hjertebank og enda mer svette siden begynte vi panisk å bevilge oss ut i det andre kjørefeltet, hvor vi måtte smette forbi en bil, stanse midt i veien for et par mopeder, for å så avslutte det hele med en elegant spurt rett foran et par mopeder til... Så oppgitte, svette og slitne subbet vi opp igjen til hotellet, like tomhendte men litt reddere enn da vi dro. Da vi kom til lobbyen møtte vi Sammi(prosjektkoordinatoren for Plan) som sa "hvorfor går dere ikke bare til baren?" Hvorpå hans råd ble fulgt og vi endte opp med 7 bokser cola og fornøyde smil :D

Middagen i dag tok vi på hotellet, buffet :D:D Her spiste jeg god suppe, tunfisk/tomatsalat, pastasalat, dumplings(hurra!), nanbrød, fisk, kylling osv osv, hvorpå det hele ble avsluttet med en hærlig dessert og en iskald cola light fra baren :D

Morang-district

Torsdagen våknet vi opp på hotellet med fryd egentlig. Skal ikke klage, men hotellet var vel ikke det beste jeg har sett. Det lå svarte hår på badegulvet, oppi do og i det knall blå/grønne badekaret. Og når jeg skulle på do oppdaget jeg en stor edderkopp i hjørnet rett ved siden av. Anette(Arbeiderpartiet) sov med fem gekkoer på rommet, hehe! Samtidig gikk strømmen et par ganger, så våknet innpakket i ullteppe, uten aircondition og var gjennomvåt! Frokosten var også meget interessant. Det som så ut som ristet brød var innsmurt og gjennomtrukket i sukker, og var egentlig bare et stort, sprøtt kakestykke. Ved siden av hadde du et syltetøy som kun smakte sukker og noe som lignet svele. En sunn og balansert frokost som varte lenge i magen...:p

Men samtidig som frokosten hadde vi da en faktisk veldig interessant opplevelse, da vi hadde frokostmøte fra en delegasjon fra UN Human Rights Commission i distriktet. Dette møtet var veldig informativt og interessant, da vi fikk en orientering av deres viktigste saker både i distriktet og i landet, samtidig som at vi fikk til en god dialog med innspill for hvordan arbeidet kan fortsettes.

Etterpå hadde vi møte med programkomiteen for Plan i distriktet, før vi dro til ”rådhuset” i distriktet. Her møtte vi sjef for utviklingskomiteen for distriktet, samt møte med representant fra child welfare board. De orienterte oss for den byråkratiske og offentlige satsingen i distriktet, da spesielt med fokus på hva de gjør for å forbedre rettigheter og miljø for barn. Dette var interessant, spesielt med tanke på gjennomgangen av den byråkratiske prosessen avgjørelsene måtte gjennom, hele 14 ulike trinn. Det fremstod for meg som et ueffektivt system, og mye tid og ressurser går nok tapt( i mine øyne) på all møtevirksomhet fremfor tiltak. Men ideene de hadde var gode, og fokuset på saker vedrørende barns sosiale velferd og rettigheter viser at det fra statlig hold er viktige områder for landet. Det er et positivt tegn!

Fra venstre: Krishnu( del av Plan Nepal), Kirstig(SV), Helen Bjørnøy og Silje Brudeng(Plan) sitter i møte med programkomiteen i Morang-distriktet.

Videre kom vi til møtet jeg hadde gledet meg til denne dagen, nemlig besøk på Birat Bahira Secondary School, som er en skole for døve barn. Som nevnt tidligere blir handikappede diskriminert i samfunnet, og det skulle mye ressurser og samarbeid fra flere hold til(blant annet Plan) for å kunne realisere denne skolen. Nå er det rundt 130 elever på skolen. Dette besøket var kjempekoselig! I det vi ankom stod alle barna pent oppstilt foran skolen, i to lange rekker. Da vi kom ble vi overrakt blomster og hilsener og fikk se mange spente barns ansikt! Vi hadde først møte med lærerne på skolen og rektor, før vi fikk en omvisning. Her fikk vi se sovesalene, kjøkkenet og klasserommene. Sovesalene var meget små, hvor rundt tre-fire barn sov i samme seng i et rom. Veggene var av bølgeblikk og hadde en stor åpning ut i veggen. Da jeg spurte fikk jeg opplyst ast det om vinteren kan være rundt 5-6 grader der... Det så ut som det kunne bli meget kaldt...

Sovesalene på døveskolen. På dette rommet og et mindre et sov over 40 gutter, så det ble nok trangt om plassen!

Vi fikk også en tur inn på kjøkkenet, og fikk fortalt at elevene fikk to måltider om dagen. Det gjorde at jeg fikk en litt vondt klump inni meg, da feilernæring/underernæring er den største dødsårsaken blant barn i Nepal. De laget middag mens vi va der, noe som så ut som oppvarmet kokosmelk. Det var trist og se, og jeg angret straks på at jeg ikke hadde kjøpt med meg masse mat for å gi!

Elevene på døveskolen vinker farvel til oss :) Lærte meg å si "hva heter du" og "Mette" på tegnespråk!

Elevene var pent oppstilt på rekke og rad når vi kom for å besøke skolen! Vi ble gitt blomster og hilste på alle i lærerkollegiet. Må også nevne at jeg har lært meg et Nepalsk ord; "Namesta", som betyr både god dag, god kveld, hei, takk osv. En høflighetsfrase altså. Så når vi kommer på slike besøk holder vi hendene sammen og sier Namesta :)

Jeg hadde kjøpt med meg gaver fra Norge, to pakker med fargestifter og tre såpeboble”ting” (vet ikke navnet...:p). Såpeboblene vakte oppstyr! Tror ikke de hadde sett sånn før, og alle hadde lyst til å prøve de, var kjempeartig! Så lærte jeg å spørre ”hva heter du” og si ”Mette” på døvespråk, og gikk rundt og spurte alle om dette rundt omkring på skolen! Problemet var bare at jeg ikke skjønnte svarene..:p Vi gikk også rundt i klasserommene og hilste på alle, og så at de hadde fag som Nepalsk, engelsk, matte, miljøfag osv. Veldig bra skole! Det skal sies at ikke langt unna lå en privatskole hvor årsavgiften tilsvarer et par ganger årslønn til gjennomsnittlige Nepalesere. Det er store forskjeller melom folkene og barna her, noe som vises gjennom skolestrukturen godt. Jeg er takknemlig for vårt system i Norge, hvor utdanningen er gratis slik at alle har en mulighet. Andre politiske partier sier ofte at FrP ønsker privatskoler hvor det er lommeboka di som bestemmer hvilken skole du skal gå på. Dette er selvfølgelig helt feil, og det smerter meg å høre slike løgnaktige påstander fra personer som burde vite bedre og ha bedre forståelse for hvilken politikk vi faktisk står for. I dag får offentlige skoler 100% finansiering fra staten, mens private får rundt 80%. Dette tvinger priavate skoler til å ta skolepenger for å kompensere fra den manglende bevilgningen fra staten. Dette mener vi er feil. Elevene skal få velge akkurat den skolen de vil gå på, uavhengig om den er privat eller offentlig, mens myndighetene skal fullfinansiere skoleplassen din – slik at eventuelle privatskoler slipper å kreve skolepenger! Det er jo nettopp vårt system som vil sikre at alle kan velge utdanning, og ikke det vi har i dag hvor Jens Stoltenberg selv og Jonas G. Støres barn er rike nok til å gå på Steinerskolen, mens vi andre gjennomsnittlige ikke kan ta oss råd til det...

Etter dette møtet dro vi til en kvinnegruppe som har blitt opprettet i distriktet. De arbeider mot vold mot kvinner og barn, og det var meget interessant å høre om hvordan de la opp strategien. På slutten der tok jeg ordet og fortalte dem at vi fortsatt kjempet for de samme tingene i Norge, at vi også her sliter med vold i hjemmet, overgrep mot barn og voldekter, samt et politi som ikke alltid tar disse sakene så alvorlig som de burde. Jeg oppfordret dem til å fortsette å kjempe, da vi gjennom flere års kamp i Norge ikke er i mål, men ser store forbedringer, da spesielt i samfunnets holdning ovenfor temaet. Det var viktig for meg å få frem dette, da vi også har store utfordringer i Norge på samme felt, for å vise dem at vi kjemper samme kamp. Og flere av de virkemidlene de tok i bruk, som å bruke media, drive lobbyvirksomhet mot politiske partier, gå i tog osv er også virkemidler vi tar i bruk her. Problemet er at de ligger lengre bak pr dags dato, da mentaliteten i samfunnet der fortsatt er at det er greit å slå kvinner. Det fremstår for meg som et paradoks, da disse brukte kvinnedagen på å kjempe mot overgrep og vold om kvinner og barn, mens den norske kvinnebevegelsen brukte dagen på parolene ”kvinners rett til å ligge øverst” og ”boikott Israel”. Jeg er glad de ikke spurte meg om hvilke kampsaker vi bruker denne dagen på, da jeg hadde vært flau over å innrømme det. Våre medsøstre verden over går i tog for å kjempe for deres grunnleggende rettigheter, mens vi kjemper for kortere arbeidsdag med full lønn... Jeg føler jeg er en del av et utakknemlig samfunn, der vi med skylapper går inn i diskusjonen om seks-timers arbeidsdag og samtidig neglisjerer det faktum at flere kvinner både i verden og i Norge lider under vold i hjemmet, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og så videre. Jeg vil bruke kvinnedagen neste år og i årene fremover for å kjempe for kvinners rettigheter – verden over. Det er på tide at vi hever blikket litt ut over oss selv og vår egen egoisme og tør å kjempe den tøffe kampen som kvinnene i slike land gjør.

Sunsari-district

Onsdag møttes vi kvart over sju til frokost, og hadde deretter møte med noen representanter fra Plan. Her fikk vi en grundig innføring i den politiske situasjonen i Nepal, som for tiden er svært betent. Maoistene har vært stor meget lenge og har stor støtte i befolkningen(rundt 40%). Men for en liten tid tilbake gikk de av, og en koalisjonsregjering sitter nå med makten mens Maoistene er utenfor. Landet er midt i arbeidet med å lage ny grunnlov som skal være ferdig innen mai neste år. Problemet er bare at de har store uenigheter for hvordan den statlige strukturen i det hele tatt skal være! Det er en tidkrevende prosess, og å få loven ferdig innen fristen blir nok vanskelig. Samtidig er det flere interesseorganisasjoner og grupperinger, som vi har møtt nå, som lobber mot regjeringen for å sørge for flere politiske vedtak de ønsker integrert i den nye loven. Landet er preget av uro, da spesielt på grunn av ungdomspartiene. Det er grupperinger av ungdom som kjemper for hvert parti, hvorpå de flere ganger har arrangert veiblokkeringer, andre blokkader og streiker og også har havnet i voldelige oppgjør mot hverandre. Så meget interessant å vite noe om!

Deretter kjørte vi til flyplassen, hvor vi skulle ta fly til Sunsari-district, som ligger sør-øst i landet, "on the plains". Landet blir nemlig delt i tre, hvor den laveste delen hvor Sunsari ligger kalles plains, midten av landet hvor Kathmandu ligger kalles "the hills" og så er Himalaya da the mountains.

Det spennende var at vi tok et meget lite propellfly bortover, og på veien så vi Mount Everest! Det var helt fantastisk, er det en ting jeg aldri trodde jeg kom til å få se var det det fjellet! Var veldig spesielt å se hele fjellrekken i Himalaya, hvor Mount Everest tronet høyt opp i luften. Majestetisk.

Da vi kom frem hadde vi et møte med Programenheten i distriktet og fikk en innføring i de prosjektene som er på gang i distriktet og er støttet av NORAD. Etter å ha sett og hørt om alt det fantastiske disse lokale organisasjonene får utrettet med norsk støtte og midler er jeg blitt enda tryggere og sikrere på min sak, nemlig Fremskrittspartiets bistandspolitikk. En økning og fremtidig støtte til slike organisasjoner vil styrke lokalsamfunnet og lands utvikling i en så stor grad at vi ikke har råd til å la være.

Det sterkeste møtet for meg denne dagen var besøket på et ”life-skill” senter for tidligere prostituerte og offer for trafficing. Nepal er et fattig land hvor utbredelsen av prostitusjon er stor, og hvor trafficing forekommer. Jentene tilknyttet dette senteret var fra rundt 13 år og oppover, og var jenter som denne foreningen hadde klart å redde ut av prostitusjonen. Vi hilste på disse og satt på et rom, hvor flere av de fortalte sin historie om hva som hadde bragt dem inn i denne situasjonen, samt hvordan senteret hadde hjulpet dem videre. Det skal innrømmes at å sitte der og høre små tenåringsjenter fortelle sine historier virkelig rørte meg, og at jeg nesten følte meg skamfull på vegne av menneskeslaget her i verden, som er i stand til å utføre slike handlinger. Flere av de hadde kommet seg på beina igjen, men hadde store mentale arr. Er det en kamp jeg virkelig vil kjempe for fremover, både gjennom politikken, privat og forhåpentligvis også på andre arenaer videre i livet er det å kjempe mot trafficing. Denne formen for utnyttelse og tramping på mennesker og barn er for meg ubegripelig og utolererbart. Vi må sette inn ressurser på å få stoppet denne handelen med menneskeskjebner før det blir for stort til å stoppes! Regjeringen innførte for en tid tilbake lov mot sexkjøp. I debatten stod flere av de prostituerte frem og ba om å ikke innføre denne, da det ville føre til at prostitusjonen gikk under bakken og at forholdene for jentene involvert ville slik forverre seg. Som en utvidelse av denne debatten ser en at for å stoppe trafficing må politiet klare å holde en oversikt over miljøet. En slik kriminalisering er godt ment, men jeg frykter dessverre det bare forverrer jentenes situasjon! Det viktigste for meg er ikke å ha en moralsk pekefinger i samfunnet om hva som er rett eller galt, men kjempe for å trygge og bedre hverdagen til enkeltmennesket. Jeg vil ikke dømme de i prostitusjon, men sørge for at alle har det best mulig. Det innebærer også å ta en ansvar for deres hverdag, ikke forby det, lukke øynene og late som det ikke er der bare fordi en ikke seg det i gatene lengre. Jeg og Fremskrittspartiet vil ta opp kampen mot trafficing, og det med de riktige hjelpemidlene!

Senere kjørte vi ut til en veldig liten landsby, sikkert med et par hundre innbyggere. Det var virkelig spennende, da en virkelig kunne se de enorme kontrastene det er fra her og hjemme. Et problem en nemlig har i disse landsbyene er at det ikke finnes sanitetsannlegg, slik at en ikke har en fast plass å ”gjøre fra seg”. Dette skaper et litt uheldig miljø rundt landsbyen, så det er flere organisasjoner som kjemper for å gi disse tilgang på rent vann og forbedre saniteten! I denne landsbyen møtte vi en gruppe for gravide kvinner. Gruppen var dannet som en samtalegrupper for gravide førstegangsfødende, hvor de gav viktig informasjon om kost, vaksinering av barnet osv. Et problem i Nepal er at flere føder hjemme, noe som har ført til flere dødsfall blant de fødende kvinnene (da ikke tilgang på rent utstyr osv). Derfor har myndighetene nå tilbudt alle fødende å komme til de statlige sykehusene gratis forå føde. Så denne gruppen la vekt på informasjon om dette tilbudet, oppfordring til helsekontroll av barna osv. Veldig viktig arbeid for å både forhindre dødsfall under fødselen, og for å redusere spedbarnsdødeligheten i landet.

En annen spesiell ting i Nepal er at det er stor grad av diskriminering, av både kvinner, dalits(den laveste klassen, ”the untoutchables”) og handikappede. Et viktig arbeid flere parter driver med nå, inkludert Plan, er å få disse gruppers rettigheter implementert i grunnloven, et utrolig viktig arbeid! Derfor møtte vi gruppen for handikappede, som arbeider med å kjempe for deres rettigheter i hverdagen, samt tilby et sted å være. Stigmatiseringen av denne gruppen er høy i landet, så de arbeider med at disse også skal være en del av samfunnet. På dette senteret vevde de tepper, laget lys osv som de selger, hvorav inntektene går på å drive senteret videre.

Etter dette besøket dro vi til et hotell i Morang-district, som ligger ved siden av. Her spiste vi en god middag (indisk kyllingrett, meeeget god, med et nyyydelig hvitløksnanbrød dynket i smør og hvitløk ;)). Tok kvelden tidlig, og brukte tiden på å tenke over hva en hadde sett, hørt og opplevd. Må innrømme at jeg la meg med en litt tom følelse... følelsen av å se og møte så utrolig mange flotte, dyktige og engasjerte mennesker som til tross for situasjonen kjempet med alle krefter. Et slikt pågangsmot skal en lete lenge etter. Kom til å tenke på hva jeg kunne gjøre, hva vi alle kan gjøre for å hjelpe disse i kampene sine, hvordan kan vi i Norge bidra til å gjøre situasjonen for disse enklere? Ikke bare i Nepal, men i alle land i verden hvor en finner slike skjebner? Følte meg litt liten der jeg lå og funderte, en følelse av utilstrekkelighet som kom krypende. Men desto større grunn til å stå på enda mer, jobbe enda litt hardere, belyse og få frem vår bistandspolitikk og våre ønsker med NORAD-midlene, hvordan ønsker vi å prioritere. For når folk får øynene opp for det kommer FrP i regjering, og en vil da kanskje kunne gjøre en forskjell, også for de utenom landets grenser